Veileder i psykisk helse og læring i skole

Tiltak tilpasset grupper i risiko eller med felles utfordringer kan gjennomføres ved at det settes inn ekstra innsats i klasser med behov, slik som lesegrupper, mattegrupper, studiestrategihjelp, bruk av tolærer-system og assistent. Det kan også være gruppesamtaler, lærerveiledning eller tverrfaglig samarbeid. PPT kan bistå skolene med et slik arbeid.

Det kan også være nødvendig med tiltak rettet mot enkeltelever i risiko for utvikling av psykiske vansker, som:

• Hjelp til å komme i gang.
• Sette delmål.
• Hjelp til å organisere og strukturere skolehverdagen.
• Tilgang på eget rom for å hvile/skjermes/ha pauser.
• Fast plass i klasserommet.
• Avtale om planlagt muntlig aktivitet.

Tilrettelegging for elever med psykiske lidelser starter før eleven kommer inn i klasserommet. For elever som strever med psykiske lidelser vil skolens oppgave være å tilrettelegge for et trygt læringsmiljø for den enkelte elev. Det er viktig at læreren sjekker ut om eleven får hjelp for sine vansker dersom skolen oppdager eller mistenker at en elev strever psykisk i et slikt omfang at det kan være snakk om en psykisk lidelse.

Hvis eleven ikke har fått hjelp eller behandling, er det skolens oppgave å hjelpe eleven med å opprette kontakt med riktig instans. Tett oppfølging av elever og tett samarbeid mellom skole og hjem ligger til skolens ansvarsområde, mens behandlingsansvaret skal ivaretas av eksterne institusjoner.

Vår viktigste kilde til informasjon er eleven selv. Det kan være utfordrende å finne tid til å ta en samtale med eleven og kanskje vegrer du deg fordi du er usikker på hvordan du skal ta imot det eleven kan komme til å si. Hovedregelen er likevel at den som har best kjennskap til og relasjon til barnet bør gjennomføre en slik samtale. Husk at du alltid kan søke støtte hos for eksempel ledelsen på skolen, helsesykepleier, kollegaer eller PPT. Noen ganger er det lurt at noen av disse er med inn i samtalen.

Forberedelse

• Samle informasjon fra andre lærer som kjenner barnet. Deler de din bekymring?
• Tenk gjennom:
  • Hva er hensikten med samtalen?
  • Hva er det jeg ønsker å vite mer om og hvordan kan jeg spørre?
  • Hvordan vil jeg komme til å reagere?
  • Hvordan kan jeg ta imot og ta videre det eleven kommer med?
  • Hvordan kan jeg koble meg på ungdommen? Er vedkommende stille, avvisende, i forsvar, åpen?

Gjennomføring

• Gi eleven opplevelsen av at du ikke ser på ham/henne som vanskelig, men som en elev som har det vanskelig.
• Inviter til elevsamtale.
• Fortell eleven at du er bekymret.
• Forklar hvorfor du er bekymret, og hva du bygger din bekymring på. Vis til noe som er observert, eller til noe eleven har sagt. Si at du kan ha tolket feil.
• Vær konkret, og tør å spør direkte rundt dine bekymringer.
• Gi eleven rom til å snakke. Ikke vær redd for stillhet.

Hva øker sannsynligheten for at elever åpner seg?

• Vær tydelig på hvorfor du ønsker å prate med elven.
• Forklar at du har taushetsplikt, og at du alltid vil avklare med eleven hva som skal formidles videre til foreldre, andre lærere eller hjelpeapparat.
• Speil eleven ved å sette ord på det du observerer og hører. Eksempelvis:
  • «Jeg ser at dette er vanskelig for deg å snakke om…»
  • «Så du opplever at det er utrygt å snakke høyt i klassen, fordi enkelte elever gir deg blikk…»
• Vis at du står støtt og kan ta imot det eleven kommer med uten å bli overveldet.
• Dersom eleven er stille og svarer mye «vet ikke» kan lukkede spørsmål hjelpe.

Hvis eleven avkrefter dine bekymringer

• Ha respekt for en eventuell avvisning, men gi uttrykk for at du fremdeles er bekymret, dersom du er det.
• Avslutt samtalen med at du vil ta kontakt igjen hvis bekymringen opprettholdes.
• Si at du håper eleven tar kontakt hvis det er behov.

Hvis eleven bekrefter dine bekymringer

• Respekter det eleven forteller.
• Ikke lov for mye.
• Avklar veien videre.
  • Dersom eleven har åpnet seg for deg, spør hva eleven ønsker at du skal gjøre med informasjonen. Hva forventer eleven at kommer til å skje?
  • Avklar hvem får du tillatelse til å snakke med i etterkant.
  • Bli enig med eleven om både kortsiktige og langsiktige tiltak.
  • Dersom det er fare for liv og helse må du informere eleven om at du har en plikt til å handle. Hvis du er usikker, kan du drøfte saken anonymt.
• Hvis eleven ikke samtykker til at du deler informasjon har du alltid mulighet til å drøfte anonymt med helsesykepleier, PPT, barnevern eller andre hjelpeinstanser.
• Gjør en ny avtale med eleven.

I etterkant

• Hvordan er rutinen på din skole, og hvem kan du henvende deg til for å få bistand?
• Finn støttepersoner som kan hjelpe eleven.
• Drøft anonymt om du er usikker på om din plikt til å handle er utløst.

Mobbing og krenkelser utspiller seg i økende grad som utestenging i dagens ungdomsmiljøer. Utestenging forgår ved at elever kommuniserer negativt til og om en medelev. Dette kan gjøres ved aktiv ekskludering fra deltagelse i aktiviteter, sosiale medier, baksnakking, ryktespredning og negativt kroppsspråk. Mobbingen kan starte i det små, for så å utvikle seg slik at eleven til slutt blir avvist av de fleste medelevene.

Utrygt klassemiljø og svak klasseledelse er risikofaktorer for at mobbing oppstår og får utvikle seg i et skolemiljø. Ønske om å øke sin egen status i klassen/vennegjengen, kan være en grunn til at en gruppe elever finner et offer. De som ønsker status og makt står for igangsettelsen og de som er usikre på sin egen posisjon blir med på utestengingen for å sikre sin egen trygghet i gruppa.

Det er lett å forveksle mobbingen med at det har oppstått en konflikt. I utgangspunktet er det kanskje ikke forskjell i maktposisjonen mellom den som mobber og den som blir mobbet. Her blir det sentralt å få tak i elevenes opplevelse. Dersom den ene parten opplever situasjonen som vanskelig, mens den andre ikke preges av det som foregår, er det mye som tyder på at det har oppstått en mobbesituasjon.

Hvordan kan problematikken komme til uttrykk på skolen?

• Eleven som utsettes for mobbing/utestenging kan få økt fravær, være mer nedstemt, og/eller trekke seg tilbake fra medelever og andre.
• Negativt kroppsspråk mellom elevene.
• Utøverne av utestengingen kan gi uttrykk for en holdning som viser at de ikke har empati for offeret.

Hva kan du som er ansatt på skolen gjøre?

• Jobb aktivt med klasseledelse og relasjoner
• Ved mistanke om mobbing og/eller utestenging, prat med den du tror blir utsatt. Forsøk å skap en god samtale der du formidler at du ser at relasjonene er ugreie.
• Gjør kollegaer oppmerksomme på situasjonen.
• Vær særlig oppmerksom i situasjoner der eleven kan utsettes for mobbing, for eksempel gruppearbeid, ustrukturerte læringssituasjoner, ved å utøve tydelig klasseledelse.
• Oppmuntre eleven til å se etter positive relasjoner og søke mot disse.
• Eleven kan bli utsatt for utestenging hele døgnet gjennom sosiale media. Ha dialog med hjemmet for å hjelpe eleven til å skape trygghet hjemme.
• Dersom det dreier seg om en 12-2-sak, må skolens prosedyrer følges.
• Sikre at den utsatte eleven får ivaretatt psykisk helse ved å tilby en kvalifisert samtalepartner.
• Det er viktig at ofre for mobbing får klare tilbakemeldinger på at ansvaret ligger hos dem som utøver mobbingen og at det ikke er deres skyld.

Bekymringsfullt fravær kjennetegnes av et sterkt ubehag knyttet til å gå på skolen, og er ofte knyttet til emosjonelle problemer som angst og depresjon. Elever som strever sosialt er i risiko. Bekymringsfullt fravær kan også oppstå hos elever som ikke er emosjonelt sårbare, og hvor faktorer ved skolehverdagen som mobbing, utestenging, uforutsigbarhet og utrygghet er underliggende for problematikken. I andre tilfeller er fraværet relatert til forhold hjemme eller andre faktorer utenom skolen.

Bekymringsfullt fravær kan oppstå plutselig, men som regel skjer det en gradvis utvikling med økende fravær. Skolefravær kan utløses av en eller flere årsaker, f.eks. sykdom, men opprettholdes av andre faktorer, f.eks. at eleven blir hengende etter faglig. Dersom fraværet har vart over tid er ofte årsakene komplekse. Kartlegging av opprettholdende faktorer er derfor svært viktig når vi skal planlegge tiltak. Det er viktig at tiltak settes inn så tidlig som mulig, og at de justeres underveis. Tiltakene må tilpasses elevens psykiske fungering og utformes i samarbeid med eleven. Langvarig skolefravær kan ha store konsekvenser for elevens utvikling faglig, sosialt og emosjonelt.

Hvordan kan bekymringsfullt fravær komme til uttrykk på skolen?

• Problematikken kommer først til uttrykk gjennom unngåelse av enkelte fag og aktiviteter, før det utvikler seg til et mer omfattende skolefravær.
• Fraværet øker ofte ved overganger som fra ungdomsskolen til videregående, etter ferier eller langvarig sykdom.
• Også små overgangssituasjoner i løpet av en skoledag, som fra et klasserom til et annet, kan være vanskelige for disse elevene.

Hva kan du som er ansatt på skolen gjøre?

• Se etter mønster i fraværet; har eleven mye fravær i enkelte fag eller spesielle tidspunkt på dagen/i uka?
• Ta tidlig kontakt med foresatte ved mistanke om utvikling av bekymringsfullt fravær.
• Utelukke at mobbing og/eller utestenging kan være underliggende for fraværet. Være oppmerksom på at eleven ofte ikke vil fortelle om dette, og at det kan være spesielt vanskelig å oppdage dersom mobbingen skjer på nett.
• Signalisere at eleven er ønsket på skolen, gjennom å regelmessig sende SMS og ringe, samt sørge for at eleven får ukeplaner og informasjon. Dette gjelder også elever som har vært lenge borte fra skolen. Sistnevnte er viktig for å gi disse elevene en følelse at de fortsatt er en viktig del av klassen, og at de hører til.
• Ha regelmessige samtaler med eleven om dagen eller uka som har gått, og gjennomgang av neste dag/uke.
• Avtale et «trygt sted», for eksempel et hvilerom e.l., som eleven kan trekke seg tilbake til ved behov, som et alternativ til å dra hjem.
• Hjelpe eleven med å inngå og holde liv i gode vennerelasjoner på skolen. Noen har behov for veiledning i det sosiale samspillet, eller sosial ferdighetstrening.
• Trygge eleven i overgangssituasjoner. Oppstarten forberedes for eksempel gjennom at eleven får møte nye lærere før sommerferien, at foreldrene kontaktes for informasjonsutveksling før oppstart, at eleven får ukeplan i god tid, og at det avtales tidspunkt for samarbeidsmøter allerede ved oppstart.
• For eldre elever, og særlig dem som også strever med angst/depresjon og har vært borte fra skolen lenge, er det viktig at tilbakeføringen skjer gradvis og forsiktig, for eksempel at man starter med avtalte timer og lærere, og øker på etter hvert som eleven opplever mestring
• Om tiltakene skolen setter inn ikke fungerer, må skolens støttefunksjoner, som PPT eller fastlege, kontaktes.

Det å være alene og det å kjenne på ensomhet kan være to ulike opplevelser. Ensomhet defineres som et savn etter sosial kontakt, og er en vond følelse av å ikke ha tilstrekkelig eller tilfredsstillende kontakt med andre. Forskning viser at sosial isolasjon og ensomhet er forbundet med en rekke fysiske og psykiske helseplager, som hjerte- og karsykdom, stress, søvnproblemer, angst og depresjon.

En undersøkelse på livskvalitet og psykisk helse under koronaepidemien viste også at ensomhet har økt blant unge under denne perioden (Nes, Aarø, Vedaa & Nilsen, 2020). Forebygging av ensomhet vil kunne bidra til bedre psykisk helse og et bedre læringsmiljø for den enkelte elev. Forebygging av ensomhet kan også bidra til å forebygge skolefrafall, da det viser seg at å prioritere et godt sosialt miljø på skolen, hvor elevene føler at de hører til og er inkludert i fellesskapet ved skolen, er faktorer som kan bidra til at elevene fullfører skolen.

Hvordan kan ensomhet komme til uttrykk på skolen?

• Ensomhet kan være vanskelig å oppdage, fordi det kan komme til uttrykk på så mange forskjellige måter. En elev kan ha mange venner rundt seg, men fortsatt føle seg ensom.

Hva kan du som ansatt på skolen gjøre?

• Sørg for at det brukes god tid på bli kjent-fasen i starten av året.
• Øke elevenes sosiale kompetanse gjennom undervisningen.
• Bruke tid på å integrere folkehelse og livsmestring som tema i undervisningen
• Bruke metoder som VIP-programmet og VIP-makkerskap. Disse kan dere lese mer om her.

I verktøykassa finner du en liste over tiltak som kan være forebyggende i forhold til utvikling av bekymringsfullt fravær hos elever.

Stress kan i mange sammenhenger være en positiv aktivering og et nødvendig indre press som gjør at vi klarer å prestere på et høyt nivå når vi skal løse en oppgave. Dersom vi opplever å mangle ressurser for å innfri de krav og forventninger vi står overfor, kan stress derimot bli negativt og hindre oss i å yte vårt beste. Dersom vi ikke klarer å håndtere negativt stress på en hensiktsmessig måte, og det negative stresset vedvarer over tid, kan det få store konsekvenser for den fysiske og psykiske helsen vår. Det er derfor viktig å fange opp de elevene som gir uttrykk for mye stress.

Forskning viser at skolesituasjonen fremstår som en av de faktorene som er tettest knyttet til stressrelaterte psykiske helseplager hos ungdom. Stress hos unge kommer ofte som en følge av høye forventninger til prestasjoner, ønsker og ambisjoner om å komme inn på bestemte skoler og utdanninger, langvarige bekymringer knyttet til faglig mestring eller lærevansker, samt lekser, prøver og tidsfrister for skolearbeid. Sosiale forhold som ensomhet, ønske om å være i en bestemt vennegjeng, bli holdt utenfor fellesskapet, eller en dårlig relasjon til en lærer kan bidra ytterligere til stress.

Det skolerelaterte stresset er størst mot slutten av ungdomstrinnet og på slutten av videregående skole. Flere jenter enn gutter opplever stress i forbindelse med skolearbeidet: 66 % av jentene oppgir at de ofte er utslitte pga. skolearbeid, mens 45% av guttene rapporterer det samme.

Hvordan kan stress komme til uttrykk på skolen?

• Fokus på karakterer og prestasjon.
• Et negativt/pessimistisk fokus på egne muligheter.
• Engstelse og irritasjon .
• Leverer ikke inn innleveringer innen fristen.
• Vansker med konsentrasjon og å holde fokus.
• Eleven isolerer seg sosialt.
• Eleven opplever fysiske symptomer, som hodepine og magesmerter.
• Søvnvansker, slitenhet og i verste fall utbrenthet.

Hva kan du som ansatt på skolen gjøre?

• Forsøk å dempe fokuset på prestasjon gjennom å skape et trygt og inkluderende læringsmiljø i klassen.
• Ha fokus på å etablere og vedlikeholde en god relasjon til elevene.
• Hjelpe eleven med å sortere, prioritere og organisere skolearbeidet.
• Gi støttende og oppmuntrende kommentarer.
• Skap forutsigbarhet og oversikt.
• Hjelp eleven med å fordele arbeidsbelastningen.
• Hjelp eleven til å se faglig utvikling og fremgang.
• Gi god underveisvurdering der konkrete, realistiske mål utarbeides sammen med eleven.
• Tilby opplæring i stressmestring og studieteknikk i starten av skoleåret.

Å være trist er veldig vanlig, og er en naturlig reaksjon på noe konkret som har skjedd, eller summen av flere ting over tid. Man kan være trist i mange dager, eller over flere uker. Først når ungdommen har hatt et gitt antall symptomer på depresjon over en viss tid, og disse går utover elevens funksjon i dagliglivet, kan vi kalle tilstanden for en depresjon. En depresjon fører til betydelig endring i humør, som vil påvirke alle aspekter av livet og daglig fungering. Det er som om et grått teppe har lagt seg over tankesett, motivasjon og initiativ. Dette gir også fysiske utslag, og både søvn, appetitt og energinivå kan bli endret. Ungdom som er deprimerte, føler ofte på håpløshet og skyldfølelse.

Hvordan kan tristhet og depresjon komme til uttrykk på skolen?

• Nedsatt stemningsleie.
• Redusert energi og økt trøttbarhet.
• Søvnvansker er vanlig og vil kunne føre til fravær.
• Grubling og pessimistiske tanker vil kunne komme til uttrykk.
• Eleven kan vise mindre interesse og engasjement for ting eleven tidligere var opptatt av.
• Trekker seg tilbake sosialt.
• Blir lettere irritert.

Hva kan du som ansatt på skolen gjøre?

• Du kan først snakke med eleven, og forsøk å få tak i elevens opplevelse av situasjonen. Forsøk å kartlegg elevens nettverk, og om eleven har noen å snakke med.
• En viktig opprettholdende faktor i depresjon er grubling. Man tror at man kan tenke seg ut av problemene sine og det som er vanskelig. Som voksen er det viktig å anerkjenne og lytte til eleven, men samtidig forsøke å bryte dette mønsteret.
• Noe av det som er viktig dersom en elev er deprimert er å holde kroppen i gang, og stimulere til aktivitet, selv om dette kan kjennes tungt. For noen hjelper samtaler, for andre er det lystbetonte aktiviteter som er viktigst.
• Det viktigste fra skolen sin side er å vise støtte, oppmuntring, og om mulig fire på kravene en periode. Det kan være nyttig å fortelle eleven og sammenhengen mellom depresjon og skolefungering.

Angst er, sammen med depresjon, den hyppigst forekommende psykiske lidelsen blant ungdom. Angst er en følelse som gjør at kropp og hode forberedes på en utfordring eller trussel. En viss grad av angst kan gjøre at man yter sitt beste på en prøve eller en framføring. En angstlidelse kjennetegnes av overdreven frykt og bekymring som gir ungdommen mye ubehag og påvirker elevens livskvalitet og fungering hjemme, med venner og/eller på skolen. Det finnes flere typer angstlidelser, hvorav noen er forbundet med spesielle situasjoner eller objekter, som fremføringer eller edderkopper. Andre former for angst kjennetegnes av vedvarende bekymringer, eller plutselige panikkanfall. Ungdommer med angst har ofte overdrevent mange bekymringer, f.eks. om lekser eller innleveringer er godt nok gjort, og kan grue seg mye til vurderingssituasjoner.

Du som arbeider direkte med ungdom kan, med god kunnskap om angst, oppdage problematikken før den går utover ungdommens funksjonsnivå og normalutvikling i større grad. Engstelige elever har ofte lav selvfølelse og negative forventninger til egen mestring. Samtidig har elever med angst behov for å bli utfordret innenfor trygge rammer. Det er derfor spesielt viktig at disse elevene opplever et positivt og støttende skolemiljø med gode relasjoner både faglig og sosialt, hvor det er lov å gjøre feil. For engstelige elever er det viktig å ha en tillitsfull relasjon til læreren sin for å kunne utfordre egne grenser.

Hvordan kan angst komme til uttrykk på skolen?

• Fysiske symptomer som hjertebank, magesmerter, kvalme, rødming, skjelving m.m.
• Søvnproblemer som går utover skolearbeidet.
• Unngåelsesatferd knyttet til vurderingssituasjoner, sosiale situasjoner osv.
• Kan være lett irritabel og sint.
• Trekker seg unna medelever.
• Er lite muntlig aktiv.
• Går mye ut av klasserommet, på do osv.
• Forsøker å gjøre seg «usynlig» og er stille sammen med andre.
• Trygghetsatferd som å sette seg nærmest utgangen osv.
• Stort behov for kontroll og forutsigbarhet.
• Virker ukonsentrert og urolig.

Hva kan du som ansatt på skolen gjøre?

• Dersom du observerer eller får vite at en elev mye bekymret eller engstelig, kan du innlede en samtale med eleven med å si «jeg ser/forstår at du har det vanskelig – er det noe som plager deg nå, eller er det noe vi kan snakke om etter timen?».
• I samtalen kan du forsøke å kartlegge hvordan angsten arter seg for eleven, slik at det blir lettere å sette inn tiltak.
• Du kan også forsøke å normalisere gjennom å snakke om angst som en normal følelse, og hvordan mange elever har det slik i forbindelse med situasjoner i skolen.
• Ofte gir engstelige elever negative instruksjoner til seg selv av typer «dette får jeg ikke til», «dette klarer jeg aldri», «dette er ikke bra nok» osv. Du kan utfordre disse gjennom å presentere mer realistiske og konstruktive måter å tenke på.
• Du kan hjelpe eleven ved å gi hyppige konstruktive tilbakemeldinger og formidle positive forventninger.
• God informasjon om når og hvordan evalueringer gjennomføres, kan bidra til å dempe frykt for evalueringssituasjoner.
• Dersom skolen observerer betydelig funksjonstap hjemme eller på skolen, bør ungdommen få profesjonell hjelp.

I verktøykassa kan du finne tips til hvordan du kan hjelpe en elev som opplever et angstanfall.

Selvskading defineres som skade en person har påført seg med vilje, uten intensjon om å dø. Eksempler kan være kutting, kloring, å slå seg selv, brenning, eller overdosering av medisiner. Den som selvskader kan bruke en eller mange metoder, og den medisinske farlighetsgraden varierer fra overflatiske småskader til livstruende skader. Det er derfor ofte vanskelig å skille mellom selvskading og selvmordsforsøk. Det er tre ganger så mange jenter som gutter som selvskader.

På den ene siden kan selvskading dreie seg om å mestre overveldende følelser, som for eksempel angst eller tristhet. På den andre siden kan selvskading ha en mellommenneskelig funksjon, der det å øke støtte eller unngå urimelige eller uønskede krav er funksjonen. Det er en problemløsningsstrategi som kan virke hjelpsom på kort sikt, men er svært destruktiv på lengre sikt.

Noen ganger oppstår det situasjoner på skolen der det synes som om selvskading smitter. Det å høre om og se andre som selvskader kan gjøre at andre ungdommer også ønsker å utforske dette. Dette gjelder særlig hvis selvskading omtales på en romantiserende måte, og som en løsning heller enn et problem. Noen av ungdommene vil allerede kunne være i kontakt med spesialisthelsetjeneste, mens andre har en problematikk som kan behandles innen kommunens helse- og omsorgstilbud. Det å gi nøktern informasjon om selvskading til klassen vil kunne redusere behovet for å utforske dette på egenhånd hos dem som ikke er i fare for skjevutvikling.

Hvordan kan selvskading komme til uttrykk på skolen?

• Eleven kommer på skolen med uforklarlige sår og rifter, brennmerker, blåmerker og/eller arr.
• Eleven virker ukonsentrert og urolig.
• Eleven trekker seg tilbake sosialt.
• Skolen kan få nyss om risikoatferd utenom skolen som høyt alkoholforbruk eller farlig atferd i trafikken.

Hva kan du som ansatt på skolen gjøre?

• Det er viktig å vite hva som er beskyttende faktorer mot selvskading: Det å ha nære relasjoner til foreldre, jevnaldrende og øvrig familie preget av god kommunikasjon, der ungdommen får hjelp og støtte til å løse problemer, ventilere frustrasjoner og håndtere konflikter. Dette vil gi dem sunne mestringsstrategier når livet er vanskelig. Det å ha god selvfølelse gir en bedre evne til å håndtere motgang ved hjelp av god problemløsning.
• Det du kan gjøre som lærer ved mistanke om at en ungdom selvskader, er å ha en aktiv holdning, og tørre å spørre. Du kan hjelpe eleven til å sette ord på det som er vanskelig, og ta dem på alvor.
• Ungdom som selvskader skal alltid ha hjelp. Altfor mange tror selvskading vil gå over av seg selv. Derfor ignorerer de det. Noen mener det er best ikke å gi det oppmerksomhet og synes det er farlig å snakke om, for da blir skadingen verre. Dette er feil.
• Det er viktig å snakke med eleven for å redusere skyldfølelse, og gi håp om at det finnes hjelp for dette. Mange vil ha en avvisende holdning til både kontakt og det å ta imot hjelp. Det er viktig å vise at man tåler å bli avvist, tørre å forsøke igjen, og fortsette å vise at man ser og bryr seg om eleven. Dette vil forsterke relasjonen og gjøre at man lettere kommer i posisjon til å hjelpe senere.
• Hvor lenge man skal vente med å dele bekymringen med andre er selvfølgelig avhengig av alvorlighetsgraden. Der du har en alvorlig bekymring for liv og helse kommer meldeplikten foran hensynet til elevens motstand mot å ta imot hjelp.

I verktøykassa kan du finne råd om hva du kan foreta deg dersom det kommer fram at en elev har selvmordstanker.

ADHD er en nevrobiologisk utviklingsforstyrrelse, og kjennetegnes av oppmerksomhetsvansker/konsentrasjonsvansker, impulsivitet og/eller forstyrret aktivitetsnivå. Vi snakker om at en ungdom kan ha ADHD dersom han/hun har et visst antall definerte symptomer over en viss tid. Disse symptomene må påvirke barnets funksjonsevne i høy grad i minst to sosiale miljøer - vanligvis hjemme og på skolen. Barn og unge med ADHD har oftere enn andre ungdommer tilleggsvansker, gjerne andre nevroutviklingsforstyrrelser eller ulike former for lærevansker. Barn med ADHD kan være særlig følsomme for ytre stimuli fra synsinntrykklyder og berøring.

De fleste friske ungdommer er urolige eller har vansker med å konsentrere seg noen ganger. Det betyr ikke at de har konsentrasjonsvansker eller ADHD. Selv blant eldre barn og ungdommer avhenger den tiden de kan være konsentrerte av deres interesse for den aktuelle aktiviteten. De fleste tenåringer kan lytte til musikk eller snakke med vennene sine i timevis, men de kan være langt mindre fokuserte på hjemmeleksene.

Det er viktig å være klar over at symptomene for ADHD kan være også kan indikere omsorgssvikt, traumatiske opplevelser eller at ungdommen på annen måte er utsatt for noe som virker på konsentrasjonen.

Hvordan kan oppmerksomhetsvansker og ADHD komme til uttrykk på skolen?

• Høyt aktivitetsnivå, impulsiv, uro i hender og føtter, må fikle med noe.
• Klarer ofte ikke å være fokusert på detaljer eller gjør uforsiktige feil i skolearbeidet eller i andre aktiviteter
• Det kan virke som om ungdommen dagdrømmer, og ikke er oppmerksom på det som skjer i klasserommet.
• Ser ofte ut til å ikke høre etter når de blir snakket til, og har vansker med å få med seg beskjeder.
• Har ofte vansker med å organisere oppgaver eller aktiviteter.
• Unngår ofte eller misliker oppgaver som krever vedvarende tankevirksomhet, slik som skolearbeid eller hjemmelekser
• Vansker med å komme i gang med oppgaver, holde fokus på oppgaven, og fullføre til rett tid.
• Kan ha vanskeligheter med å få med seg riktig utstyr til riktig tid.
• Noen kan ha tilleggsvansker i form av lærevansker som lese-, skrive- eller matematikkvansker.
• Noen kan ha vansker med å jobbe raskt og effektivt.
• Har vansker med å vente på tur, og avbryter andre i samtaler eller aktiviteter.
• Er svært snakkesalige, og snakker raskt.
• Forlater ofte pulten sin i klasserommet eller i andre situasjoner der man forventer at de sitter ved pulten
• Lar seg lett distrahere av ytre stimuli som lyder, ting som skjer utenfor klasserommet osv.

Hva kan du som ansatt på skolen gjøre?

• Disse elevene har ofte stort behov for hjelp med struktur og organisering av skolehverdagen. En tydelig plan for timen, dagen og uka kan være til stor hjelp.
• Forutsigbarhet og faste rutiner frigjør mye energi for elever med konsentrasjonsvansker. Skap trygghet i klassemiljøet som struktur på timene, faste sitteplasser, at lærer styrer hvem som samarbeider, håndsopprekking når noe skal besvares, egne klasseregler som klassen utarbeider sammen med lærer.
• Sett realistiske mål for læringsarbeidet, varier undervisningen, legg gjerne opp til korte økter med konsentrert arbeid, variasjon mellom konsentrert arbeid og praktisk arbeid, og bruk visuelle hjelpemidler i undervisningen.
• Redusert mengde fagstoff og hjemmearbeid. Avtale med elev og foresatte hva som er nok.
• Sette av nok tid til å jobbe med oppgaven som blir gitt.
• Unngå store mengder med muntlig informasjon på en gang, og ta en ekstra sjekk for å sikre at eleven har fått med seg beskjeden og/eller forstått oppgaven.
• Gi eleven mulighet til å skjerme seg.
• Tenk på elevens plassering i klasserommet. Mange kan lett distraheres av lyder og hendelser utenfor.
• Gjør avtale med eleven om bruk av hjelpemidler for å bedre konsentrasjon, for eksempel støyreduserende ørepropper.

I de fleste klasserom sitter det en eller flere elever som de andre elevene og læreren knapt merker at er til stede. Det kan være ulike årsaker til at en elev er stille og nesten usynlig i klasserommet. Noen elever er naturlig sjenerte, introverte eller strever med nedstemthet eller engstelighet. Det kan også ligge en skjevutvikling i psykisk helse bak utfordringen (mobbing, omsorgssvikt, traumer), manglende sosial kompetanse eller en ekspressiv språkvanske.

For læreren vil det være utfordrende å vurdere denne eleven faglig, samtidig som det skaper bekymring for om eleven har det bra. Det kan være utfordrende for deg som lærer å etablere en relasjon til disse elevene, og eventuelt komme i posisjon til å hjelpe. For medelevene kan denne eleven være vanskelig å nå inn til og resultatet kan bli sosialt utenforskap. Alle mennesker har et behov for å bli sett og hørt og disse elevene vil oppleve en dobbelthet: det å ikke bli sett er vanskelig, mens det å få oppmerksomhet er helt forferdelig.

Det er viktig å være oppmerksom på de stille elevene. Det å gjennomføre videregående opplæring og å senere klare å møte arbeidslivet kan bli utfordrende om de ikke får hjelp til å komme ut av stillheten.

Hva kan du som ansatt på skolen gjøre?

• Forsøk å avklare årsaken til stillheten. Ta initiativ til en samtale med eleven, elevens foresatt, og eventuelt lærer på grunnskolen. Årsaken vil være avgjørende for hvilke tiltak det er best å iverksette.
• Det at du som lærer har «sett» denne eleven, er det viktigste av alt. Fortsett å se eleven og gi respons der det er naturlig. Respekter at eleven ikke ønsker å bli satt i fokus foran andre.
• Gjør kolleger oppmerksomme på elevens utfordringer, og jobb sammen for å skape trygghet.
• Skap trygghet i klasserommet og gjør en ekstra innsats for å skape et godt læringsmiljø.
• Ha fokus på klasseledelse der lærer setter sammen grupper og læringspar der du tror eleven vil føle seg trygg.
• Jobb med relasjonen til eleven gjennom uformelle og formelle elevsamtaler, der du viser at du ser eleven og gir støtte. Bruk «det gode blikket». Hils på eleven hver gang dere møtes.
• Lærer har hovedansvaret for relasjonen, ikke forvent initiativ.
• Legg til rette for gode vurderingssituasjoner: Gå innom eleven og skap en vurderingssituasjon, ikke forvent at han/hun skal svare foran klassen.
• La eleven øve på å eksponere stemmen sin og å være synlig ved å begrense antall tilhørere ved fremføringer eller ved å gi mulighet til å presentere alene foran lærer. Er dette også utfordrende, kan eleven for eksempel spille inn lydfil.

Hvordan kan problematikken komme til uttrykk på skolen?

• Eleven er sosialt tilbaketrukket fra klassen, og unngår gruppearbeid.
• Uteblir i situasjoner som krever at eleven må stå foran klassen.
• Eleven er svært lite muntlig aktiv, og tar lite initiativ til sosial samhandling med andre.
• Eleven er mye alene i friminutt.

Ulykker, dødsfall og voldtekt er eksempler på potensielt traumatiske hendelser. Psykiske traumereaksjoner kommer av opplevelser som er så overveldende, intense og uforståelige at hjernen ikke greier å bearbeide inntrykkene på vanlig måte. Dersom disse reaksjonene på en potensielt traumatisk hendelse er kraftige, vedvarer over tid og går utover fungering, kan det være snakk om diagnosen post traumatisk stresslidelse, PTSD. Også mindre alvorlige ting kan føre til at barn og unge utvikler symptomer på PTSD. Det vil si at de normale reaksjonene barnet får i møte med noe som er skremmende ikke går over, men at kroppen fortsetter å oppføre seg som om den er i fare. Når slikt traumatisk stress pågår over tid, som ved omsorgssvikt, mobbing, krig og flukt eller gjentatte overgrep, kan barn få utviklingstraumer. Mange negative erfaringer kombinert med mangelen på gode erfaringer preger utviklingen av en ung hjerne. Utviklingstraumer gir diffuse symptomer og reguleringsvansker.

Noen av elevene som har opplevd traumer uttrykker smerten de har inni seg gjennom atferd som utfordrer oss. Det er lett å føle avmakt overfor elever med tung bagasje, men forskning viser at gjentatte erfaringer med trygge og omsorgsfulle voksne er svært viktig for barn og unge som har opplevd store belastninger. Et skolemiljø preget av trygghet, forutsigbarhet og emosjonelt tilgjengelige voksne vil gjøre det enklere for ungdommen som strever.

Hvordan kan problematikken komme til uttrykk på skolen?

• En nylig oppstått traumereaksjon kan oppdages ved at eleven, tilsynelatende uforklarlig, endrer atferd eller begynner å prestere dårligere enn før.
• Dersom minner om den traumatiske hendelsen trigges kan dette aktivere både følelser og atferd som virker overdreven og uforståelig for omgivelsene.
• Unngåelsesatferd; eleven forsøker å unngå det som minner om det vonde som har skjedd.
• Elever med traumereaksjoner kan:
  • ha vansker med å få tillit til elever og lærere.
  • være skvetten og på vakt.
  • ha spenninger og stress i kroppen.
  • ha vanskelige følelser som tristhet, redsel og sinne.
  • oppleve tretthet.
  • ha konsentrasjonsvansker.

Hva kan du som ansatt på skolen gjøre?

• Hjelpe til med å identifisere triggere (lukter, lyder, situasjoner) som utløser negative emosjonelle reaksjoner hos eleven.
• Legge til rette for at ungdommen kan øve på det som er vanskelig i samarbeid med behandler hvis ungdommen går til behandling.
• Informer andre lærere som møter eleven (etter samtykke fra elev). Dette gir eleven større grad av trygghet og forutsigbarhet.
• Avtal med eleven hva eleven kan gjøre når ting blir vanskelig, for eksempel å gå til et bestemt sted, få en kort samtale, høre på musikk, sitte litt på mobilen eller lignende.
• Ikke ta for gitt at eleven greier å regulere seg selv på en aldersadekvat måte i stressende situasjoner, men hjelp til med ytre regulering og støtte.